This Cocaine Makes me Feel Like I'm on This Song

synger System of a Down. eller, de synger det ikke, men de har en sang som heter det. Corb Lund på sin side mener at "good copenhagen is better than bad cocaine".

dette skal imidlertid ikke handle om kokain, men om gjennomsnittlighet.

jeg hadde en samtale med en person her om dagen, som dreide seg om studier, engasjement, alt man burde fått gjort osv. vi kom fram til at man rett og slett bare må innse at man er og blir gjennomsnittlig. og at det er helt greit. (må ikke tolkes som trøndersk for 'helt greit' eller 'helt åkei'. en kjapp leksjon: det trønderske utsagnet "herre matn smakt helt greit" = "dette var jammen godt, du!" i vanlig språkbruk). "helt greit" er i denne sammenheng en rent deskriptiv bruk av uttrykket. dette er heller ikke ment å være et faen-jeg-er-så-deppa-over-at-jeg-ikke-er-genial innlegg. selv om jeg jo er dét også, hehe. anyways. gjennomsnittligheten og hverdagen. mennesket har en veldig stor evne til å tenke framover, tror jeg. det er litt sånn, jammen om en uke - da blir alt bra. eller kanskje det bare er meg. men om det er litt kjipt nå, så kan jeg alltids tenke at det blir sinnsykt kult om noen dager. dog, med fare for å høres pessimistisk ut: det blir ikke det. det blir helt greit om noen dager, akkurat som det er i dag. den der ventingen på de helt store ting skaper bare illusjoner. selvfølgelig har man minneverdige opplevelser. men ikke hver dag. hverdagen er hver dag. den er gjennomsnittlig. nå skal jeg ikke prøve meg på noe kvasi-psykologisk babbel(med tjukk l) her. men jeg hørte et sted at mennsket lager mange mange små løgner om seg selv og livet sitt, som gjør at det klarer å se framover. (jmf Ibsen, livsløgn og gjennomsnittsmennesket osv) videre så var det noe om at mennesker som har en tendens til å bli deprimerte ikke har denne evnen. det høres jo plausibelt ut. (personen som sa dette, du skjønner vel hvem du er, får korrigere meg hvis jeg bare farer med vis-vas nå). men jeg tenker at alle disse små livsløgnene like gjerne også kan føre til at man blir deprimert, fordi hvis man hele tiden streber etter noe stort, så blir man skuffet. jeg vil derfor slå et slag for at man bare kan innse at livet består av 90% hverdager. og man blir ikke genial, man oppnår ikke å bli den mest fantastisk flinke innen et eller annet, man går ikke over i historiebøkene (skjønt, noen gjør jo selvfølgelig det) - man er gjennomsnittlig. så må jeg tilføye, da jeg sikkert kommer til å få deng av sånne enormt optismistiske folk (som nekter å innse realitetene, hehe), det er helt greit å være gjennomsnittlig! hvorfor skal man strebe etter mer på en dag enn å lese et utrolig bra dikt av Dylan Thomas? men som den gode filosof jeg er (øøøh...), skal jeg komme med en innvending mot meg selv. (det er forresten dette universitetet gjør med deg, du blir ute av stand til å mene noe helt konkret fordi du må se saken fra minst to sider hele tiden. som jo er bra, det skaper udogmatiske og reflekterte mennesker, hurra!) det er kanskje litt kantiansk av meg å ikke anerkjenne livsløgnene: fordi, hvis man uansett står opp av senga hver dag, hvilken rolle spiller det da om det er fordi man tenker at dagen i dag skal bli helt fantastisk, eller om man har innsett realitetene og tenker at dette blir nok en grei dag? jeg vet ikke jeg. utilitaristisk sett, så er problemstillingen min forsåvidt irrelevant. men(og her kommer innvendingen mot innvendingen, for de som fortsatt henger med) i følge Arne Næss mener Nietzsche at "det fremtidige individ gleder seg over å erkjenne at dets liv snarere er kontemplativt eller lekende enn handlingsmettet i vanlig forstand." som jeg tolker til å bety at Nietzsche mener man kan leve et fullverdig og godt liv, uten livsløgnen... og nietzsche har alltid rett! bortsett fra når det gjelder kvinnesyn, der var han helt på vidda. dog, i godt selskap også i dag. ai, der kom feministen i meg fram gitt. jepp, på tide å avslutte analysen.

(disclaimer: undertegnede fratar seg et hvert ansvar for inkonsekventheter i det foregående innlegget, da dette er tankespinn nedtegnet i hui og hast. og minner samtidig om viktigheten av å ha det språkfilosofiske aspektetet ved begreper og deres betydning, i bakhodet under lesningen. undertegnede vil også forbeholde seg retten til å skifte mening, hvis det nå skulle vise seg at hun bare rett og slett var i det pessimistiske hjørnet i dag, og våkner i morgen og innser at verden er helt fantastisk - hele tiden.)